Rannveig:
Itte et par goe fridagar på Akureyri, sykla me 101 km te Varmahlíð, og satte opp teltå på ein liden campingplass hjå ei koselige kåna. Der åd me habbis og bada i ein varme stamp på campingplassen.
Neste dag bestemte me oss for å ta buss øve et forhållsvis kjedelikt strekk, te ein plass som hette Staðarskáli, som ikkje va stort aent enn ein essostasjon. Me kom der tilikt på dagen, men pågronn av sterke modvind og trist vêr, tog me oss te rette og telta på ein plen udføre bensinstasjonen.
Neste dag, itte nerpakking og frokost, kom me oss 24 km utøve langs Hrútafjörður, før me ga opp kampen mot vinden. Der måtte superlight-telte vårt få låna barduner av Eirik for ikkje å blåsa vekk. Me frøys oss igjønå nåttå og satte på ny kurs mot nord, rett mot den iskalde vinden. Denne dagen sko visa seg å ver nåkkså beinharde. Me sykla 6 mil på grusveiar me bilar som sendte steinsprut, opp ein bratte bakke, ner igjen, opp ein ennå brattare bakke (12% stigning på grus, me gjekk, for å sei d sånn), modvind, kulde og mær modvind. Me håpte å komma oss heilt te Hólmavik, men når klåkkå nærma seg ni, ga me oss for dagen. Trilta syklane av veien, fant ein liden bekk og
campa.
Itte nok ei kalde nått udi gokk va d nå bare 35 km igjen te Hólmavik, og me hadde fint vêr, så me va framme på et blonk. Her bur me på ein fine campingplass, me har dysjt og bada i byens lokala symmebasseng. Me våkna me å hiva itte pusten i et solsteikt telt, og har nå såde ude og nøde mårningen i sol og varme.
D e nå to veger si me kom og joina Eirik, og sjøl om me e noobs, så har d gått bedre enn forventa. Avåte, når du har stiv kuling rett imot, trør allt du kan i fusste gir på fladen, når fingrar og teder dovne i kulden og allt du ser e ein evige oppøvebakke, har du bare lust å legga deg ner i fosterstilling, grina, og håba d bare e ein vonde drøm. Men plutselikt gløtte solå fram, veien vende innøve ein lange fjord me mørkeblå sjø på eina siå og bratte fjellsier på andra siå, vinden pushe deg i ryggen, følelsen i fingranne komme tebage, og på et øyeblikk e allt bra igjen, og du vett at d e verdt d.
Itte et par goe fridagar på Akureyri, sykla me 101 km te Varmahlíð, og satte opp teltå på ein liden campingplass hjå ei koselige kåna. Der åd me habbis og bada i ein varme stamp på campingplassen.
Neste dag bestemte me oss for å ta buss øve et forhållsvis kjedelikt strekk, te ein plass som hette Staðarskáli, som ikkje va stort aent enn ein essostasjon. Me kom der tilikt på dagen, men pågronn av sterke modvind og trist vêr, tog me oss te rette og telta på ein plen udføre bensinstasjonen.
Neste dag, itte nerpakking og frokost, kom me oss 24 km utøve langs Hrútafjörður, før me ga opp kampen mot vinden. Der måtte superlight-telte vårt få låna barduner av Eirik for ikkje å blåsa vekk. Me frøys oss igjønå nåttå og satte på ny kurs mot nord, rett mot den iskalde vinden. Denne dagen sko visa seg å ver nåkkså beinharde. Me sykla 6 mil på grusveiar me bilar som sendte steinsprut, opp ein bratte bakke, ner igjen, opp ein ennå brattare bakke (12% stigning på grus, me gjekk, for å sei d sånn), modvind, kulde og mær modvind. Me håpte å komma oss heilt te Hólmavik, men når klåkkå nærma seg ni, ga me oss for dagen. Trilta syklane av veien, fant ein liden bekk og
campa.
Itte nok ei kalde nått udi gokk va d nå bare 35 km igjen te Hólmavik, og me hadde fint vêr, så me va framme på et blonk. Her bur me på ein fine campingplass, me har dysjt og bada i byens lokala symmebasseng. Me våkna me å hiva itte pusten i et solsteikt telt, og har nå såde ude og nøde mårningen i sol og varme.
D e nå to veger si me kom og joina Eirik, og sjøl om me e noobs, så har d gått bedre enn forventa. Avåte, når du har stiv kuling rett imot, trør allt du kan i fusste gir på fladen, når fingrar og teder dovne i kulden og allt du ser e ein evige oppøvebakke, har du bare lust å legga deg ner i fosterstilling, grina, og håba d bare e ein vonde drøm. Men plutselikt gløtte solå fram, veien vende innøve ein lange fjord me mørkeblå sjø på eina siå og bratte fjellsier på andra siå, vinden pushe deg i ryggen, følelsen i fingranne komme tebage, og på et øyeblikk e allt bra igjen, og du vett at d e verdt d.